Av André Bjerke
Gjør kunsten nytte?
Kan den fremme nasjonens liv på noe sett?
Det svarer straks en myndig stemme, en baryton av næringsvett:
“Om kunst gjør noen nytte?
Spør De meg, som går den brede næringsvei,
vil svaret bli et avgjort nei.
Hva nytte har man sosialt av maleri, skulptur og sang?
Er ikke kunst, oppriktig talt,
et annet navn på lediggang?
Hva gjør en kunstner?
Jo, han gir en såkalt “form” til leirklatter,
noterer lyder på papir og maler ting som ingen fatter;
han gjøgler, danser, går omkring og gjør- ja, kort sagt: ingenting!
Nei, kunsten har, så vidt jeg skjønner, aldeles ingenting å si
for vår import av soyabønner og vår kalosje-industri.
Hva gagner fløyter og gitarer vår produksjon av fødevarer?
Kan denne «kunst» på noen måte få gi vårt landbruk bedre kår,
få gjenoppbygd vår handelsflåte og nyttet fossekraften vår?
Å sette slike hjul i sving, det er – det er å gjøre ting.
En kunstner er jo medfødt doven, en slags forfinet lasaron
som gjør det til en profesjon å omgå lediggjengerloven,
som ikke spinner, ikke vever, men simpelthen går rundt og lever,
(hva man aldeles ikke bør!)
som ikke samler korn i lade og samfunnsmessig sett gjør skade,
for så vidt som han intet gjør.
En tung belastning, rett og slett, på landets nasjonalbudsjett!
Nei, la det sies uærbødig:
All kunst er luksus – overflødig, som nertz og perler, som sigar
og vin og kaviar
Akk, hard er dommen, streng er tonen,
men la oss svare denne mann:
Forsøk å tenk Dem – hvis De kan –
hva følgen ble så fremt nasjonen
var lykkelig kvitt sin kunstnerstand.
Mer nyttig enn alle de dødsens fornuftige «nytter»
Er formen som føler, er bildet du ser, er tonen som lytter…
I høyere grad enn fornuftige mennesker aner
er kunstnerne folkets nødvendige sanseorganer.
Hvis kunsten ble tatt fra et folk, ble dét som å rane
dets øyne og ører, dets hud, dets nese og gane.
En kropp blir berøvet sitt lys, dens saft vil fortørke,
og blind vil den kave omkring som en robot i mørket.
For kunsten er mer enn et fag, den er mer enn kallet
for utvalgte få – den er formende kraft i oss alle.
Den er alt som er fruktbar uro, en fjær i vårt indre,
en drift som vil skape et større av det som er mindre.
Skulpturen som fremtvinger form av uformelig masse,
er virksom i barnet som leker med sand og i en kasse.
Ta kunstnerens blikk fra et barn, ta formgleden fra det,
og se, det vil trå på sitt spann og vil kaste sin spade.
Og se det vil glemme sin lyst og gå under i skygge,
og broer og byer og skip vil det ingen gang bygge.
Driv kunstneren ut: all lek vil du dermed fordrive
og mister du evnen til LEK da mister du LIVET.
Mer nyttig enn alle de dødsens fornuftige «nytter»
er formen som FØLER, er diktet som SER,
er tonen som LYTTER.