Åpningstalen 18. november 2023
Kjære dere, velkommen alle sammen! Til denne åpne møteplassen i anledning verdensdagen for forebygging av seksuelle overgrep mot barn.
Jeg er blitt bedt om å snakke om kunsten som lim for det oppstykkede – å henge sammen her og nå etter å ha fått livet ødelagt i barndom og oppvekst.
Jeg heter Marianne Lind og jeg har vært utsatt for incest. Eller rettere, jeg er utsatt for incest. For det er jo ikke slik at en sønderrevet barndom og oppvekst blir borte med årene.
Min utfordring som voksen var å forstå grunnen til at jeg hadde så store problemer med livet. Hva var det med meg – i motsetning til alle andre? Jeg var godt over 30 år før det gikk opp for meg at mye av det jeg slet med hadde sin årsak i incest. Ikke fordi jeg hørte til dem som fortrengte hva jeg hadde vært utsatt for, men fordi ordet incest ikke eksisterte i min begrepsverden. Det eneste ordet jeg kjente til var Blodskam – et fryktinngydende ord som jeg overhodet ikke kunne relatere til min historie. Når erfaringen, overgrepene du utsettes for, livet du må leve, ikke kan plasseres inn i ord – hvor blir det av den da? Den blir sittende fast der inne og påvirke alt det som skulle være mitt liv!
Dette var i 1983, jeg hadde sagt opp jobben og murt meg inne. Jeg tillot noen utvalgte venner å komme med mat. Fortidens mareritt hadde bokstavelig talt tatt meg igjen. Angsten og skammen satte et brutalt hinder fra å delta ute i verden.
Midt mens jeg hadde det som vondest, leste jeg en bok med tittelen Incest, skrevet av en svensk psykolog, selv utsatt for nettopp Incest. Plutselig var det som en dør åpnet seg for meg: Jeg var ikke den eneste i verden som bar på denne hemmeligheten, jeg var ikke gal eller fantaserte. Det fantes andre der ute som visste, og som beskrev min kaotiske virkelighet med ord. Langsomt ble helt nye ord fylt med mening. Og enda langsommere ble det tydeligere for meg hva som gjorde at jeg hadde det så vanskelig.
Ordene ble det limet som hjalp meg til å starte den lange jobben med å sette sammen dette store fragmenterte puslespillet som er mitt liv – som er meg!
Da jeg var 20 drømte jeg om å bli tegner. Jeg jobbet hardt for å bli god nok til å komme inn på illustratørlinjen på kunst og håndverksskolen. Jeg drømte om å kunne illustrere følelsene som jeg ikke hadde noen ord for: opplevelsen av alenehet, hvordan det er å være sammen med andre innhyllet i en stor kappe av skam, eller om forvirring: om å være et barn som blir seksuelt misbrukt av den du elsker og er avhengig av og vite at det ikke er noen i hele verden som kan redde meg ut av dette som er mitt liv. Og ikke minst, om den manglende troen på å være verd noe som helst!
Jeg søkte aldri skolen, troen på meg selv sviktet; jeg ga opp drømmen.
Men Kaja ga ikke opp! Hun ga ut boken «Bak glemselens dør, en bok om incest» på begynnelsen av 90-tallet. Med utgangspunkt i total fortrengning, beskriver hun hvordan hun gjennom å male bilder langsomt gjenerobrer bitene av det livet som var hennes: «Jeg oppdaget noe, jeg var på en måte en analfabet. Følelsene mine hadde ikke noe navn. Jeg hadde bare et vondt sug i brystet, eller vondt i magen. Men papiret hadde registrert at jeg var full av ulike følelser. De lå der rett for nesen på meg og kunne avleses i meg selv på en helt ny måte. Nå kunne hver enkelt følelse studeres for seg og settes ord på.»
Å male bilder ble limet hun trengte til å sette sammen fragmentene av sitt liv.
Andre har som meg kommet videre ved hjelp av ord.
TAKTIKK:
«Han lot henne være jomfru
Så smart! Ingen bevis
Sporene slettet etter tannpuss
Kvalmen kunne ingen se
Men den sitter igjen
Førti år etter»
Diktet er hentet fra boka VET DU HVA DET KOSTER? Som kom ut i 2002. Med tekst og dikt av Unni Wenche Lindberg. Hun skriver blant annet: «jeg har brukt penn og papir for å få tak i følelsene mine og beskrive dem. Kanskje kan tekstene i boken være til oppmuntring for andre som strever?» med seg som illustratør har hun hatt Bodil von Schantz. Bodil valgte tegning og maling som sin bearbeidingsform, Ord og bilder har blitt deres lim i arbeidet med å sette sammen et knust og fragmentert liv.
Fra boken:
VET DU HVA DET KOSTER?
«Et enkelt overgrep – eller mange
Ikke av det groveste slaget – kanskje
Hva det koster?
Et barn – frarøvet livsglede, selvfølelse, identitet
Hva det koster?
Har du en måleenhet?»
Jeg var veileder i teaterstykket FUGLEPAPPAEN som ble satt opp på Sentralteateret på slutten av 1980-tallet. Hovedpersonen, incestutsatte Maria sier: «INGENTING, og så er du ingenting ……..INGENTING! Har du tenkt over det ordet? Si det mange ganger på rad! Til slutt kjenner man seg som ingenting, det er ikke stygt, det er ikke pent, det er ingenting!»
Å være verd ingenting gjør deg utrolig sårbar i forhold til livet og verden. Det er ikke verd å kjempe for ingenting!
Men på veien til å bli den du er, lime sammen det fragmenterte, kan teater, eller dans og bevegelse eller musikk eller film være sterke hjelpemidler.
I 1990 ble jeg invitert til Stavanger for å holde åpningstalen til utstillingen av Kari Grasmo sine bilder. Dette var hennes måte å bryte tausheten på – hun snakket til oss via bildene. Maleriene var nådeløse i sin klare tale. Hennes lim for å reparere det fragmenterte.
«Om å si sitt helvete til noen
Ord – små skritt ut.
Frigjøring
Gjennom små uanselige ord.»
Wera Sæther
Det er nå snart 40 år siden Inger Gilje og jeg fikk muligheten til å åpne det første Støttesenter mot Incest i Norge.
Vi ikke bare skapte historie, vi synliggjorde en historie som hadde levd ordløs og usynlig i dette samfunnet i årtider: hva er incest, hva gjør incest, hvordan møte og stoppe senskader for å gi mulighet til ny vekst – nytt liv. Hvordan forebygge?
Vi har samlet mye data, formulert nye ord og satt ord på mye som til da var unevnelig. Vi har møtt og delt mye smerte, men også sammen vært vitne til spirene av nytt håp, nye muligheter og nytt liv.
Da vi startet opp senteret i 1986 var incest et ikke-eksisterende problem i Norge. «Om noen i det hele tatt skulle være utsatt for noe så, var det i alle fall ikke fler enn en pr en million pr år. Det ville den gang si 4-5 incestutsatte i Norge.» fortalte en kjent psykiater meg den gangen.
Verdensdagen er blitt markert årlig her i landet siden 2018. Vi vet i dag at seksuelle overgrep mot barn begått av deres tillitspersoner er et stort og vedvarende problem. NRK formidlet i disse dager at 1 av 4 unge formidler at de har vært utsatt for seksuell vold.
Initiativtakerne til denne åpne møteplassen sier «kunsten som formidler og forløser, – kunsten som lim for det oppstykkede, – et rom for selvhjelp og selvutvikling».
Dette er en virkelighet vi har kjent på kroppen og forsøkt å ta på alvor fra starten av. Jeg nevner noe:
På slutten av 1980 tallet var det Støttesenter mot Incest-Oslo som hadde den største seksjonen i 8-mars toget. Kolonne på kolonne av maskerte kvinner og barn demonstrerte stumt sin smerte sammen med et ønske om en mulighet til et verdig liv. Brukere av senteret produserte videofilmen ”vi tier ikke lenger”. Vi samarbeidet med teaterkrefter om forestillingene Fuglepappaen og Blåveispiken som ble vist på teatre i Oslo. Vi fikk produsert vår egen lysbildeserie, vi laget masker og hadde skulpturgrupper og i mange år, også Sonjas populære malergruppe.
Med andre ord: det var en svensk incest-utsatt psykolog sine ord som ga meg håpet, det var Wera Sæters dikt som ga meg inspirasjon til å dele ord og det var Munchs skrik som ga meg tillatelse til å uttrykke smerte.
Vi trenger alle forskjellige krefter til å bekjempe, forebygge og gi mulighet til et verdig liv!!
Velkommen!
Marianne Lind
